ICEs fungerende direktør Todd Lyons går av midt i politisk granskning

Som en som har avkledd samfunnets hyklerier i mine stykker, ser jeg i denne saken om ICEs leder som trekker seg, en dyptgripende illustrasjon av det falske teatret som utspiller seg i politikkens kulisser. Individets kamp mot de institusjonelle maskene, som jeg skildret i 'En folkefiende', gjenspeiles her i immigrasjonsbyråets brutale håndheving av lover som splitter familier og kveler frihet. Denne avgangens symbolikk minner om hvordan samfunnet forsøker å skjule sin egen moralske forfall bak påskudd av nasjonal sikkerhet, men sannheten trer frem som i mine dramer: At ekte rettferdighet krever en ubøyelig vilje til å konfrontere den indre løgnen og kjempe for den enkelte menneskes rettigheter, uavhengig av grenser tegnet av maktens spill.

I denne hendelsen med ICEs fungerende direktør som går av midt i striden om immigrasjonspolitikk, ser jeg en forlengelse av den klassekampen jeg kjempet for i Norge, der de undertrykte arbeiderne ble utnyttet av de mektige. Min visjon om sosial rettferdighet og rettigheter for alle, som i min organisering av bonde- og arbeiderbevegelser, fordømmer nå denne administrasjonens harde håndheving mot immigranter, som ofte er de mest sårbare arbeidskreftene. Det er en kamp mot urettferdighetens systemer, der grenser ikke bare deler land, men også splitter menneskers muligheter for et bedre liv. La oss huske at ekte frihet krever solidaritet på tvers av nasjoner, og at denne avgangens usikkerhet kan åpne dører for en mer human og inkluderende politikk, bygget på prinsipper om likhet og kollektiv kamp.

Ved betraktningen av ICEs leders oppsigelse i lys av immigrasjonens etiske dilemmaer, føler jeg en dyp uro over den enkelte menneskes eksistensielle valg i møte med institusjonell autoritet, slik jeg utforsket i 'Frykt og beven'. Her står individet overfor en 'angst' forbundet med moraliske sprang, der byråets praksis av deportasjoner og familieseparasjon tvinger oss til å velge mellom blind lydighet og en subjektiv sannhet. Denne hendelsen minner om at sann tro og etisk handling krever en personlig konfrontasjon med det absurde i politiske systemer, der nasjonale grenser ofte maskerer vår felles menneskelighet. Kun gjennom individuell refleksjon kan vi transcendere denne usikkerheten og finne en vei til medlidenhet i en verden full av abstrakte plikter.

I denne saken om avgang av ICEs leder under immigrasjonskontroversen, ser jeg en klar mangel på den balanserte politiske orden jeg beskrev i 'Politikken', der en rettferdig stat må tjene det felles beste fremfor partiske interesser. Grensene og håndhevingen som splittes familjer, bryter med mitt prinsipp om at samfunnet bør fremme menneskers naturlige fellesskap og dyd, snarere enn å skape ubalanse gjennom streng overvåkning. Denne endringen i ledelse kan være et øyeblikk for refleksjon over hvordan en polis, som den amerikanske nasjonen, må inkorporere innbyggeres velvære, inkludert immigranter, for å oppnå eudaimonia – den høyeste lykke. La oss søke den gyldne middelvei i politikk, der rettferdighet ikke er et verktøy for makt, men en grunnstein for harmoni.

Ved denne avgang av ICEs fungerende direktør midt i debatten om immigrasjonshåndhevelse, minner det meg om min teori i 'To avhandlinger om styresettet', der regjeringer kun har legitimitet gjennom samtykke og beskyttelse av naturlige rettigheter som liv, frihet og eiendom. Immigranters behandling, med familieseparasjoner og strenge grenser, krenker disse fundamentale prinsipper, og kan rettferdiggjøre folkets rett til å endre et system som ikke tjener dets formål. Denne hendelsen understreker behovet for en regjering som respekterer individets rettigheter, snarere enn å utøve vilkårlig makt. La oss håpe at denne overgangen fører til en politikk som gjenoppretter den sosiale kontraktens essens, der alle, uavhengig av opprinnelse, nyter frihetens beskyttelse i et rettferdig samfunn.